Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Ikke feil, bare forskjeller

Jeg fikk en interessant aha-opplevelse på det forrige møtet i fylkeslaget vårt (Foreningen Vi som har et barn for lite). Jeg hadde nettopp fortalt at jeg syntes det blir vanskeligere og vanskeligere å være kontaktperson for foreningen. Den økende avstanden i tid til mitt eget tap gjør at jeg sliter mer og mer med å mobilisere empatien i tilstrekkelig grad. Det er rett og slett ikke så lett å identifisere seg med folk som nylig har mistet barn.

Jeg synes derimot det er veldig lett å identifisere meg med andre ”vanlige” småbarnsforeldre, så det har vel en viss sammenheng med Viktorias lillebror. Samtidig tenker jeg at den isen som brast da Viktoria døde, den er i ferd med å fryse til igjen. De delene av mitt indre som for en tid lå nakne og utbeskyttede, er igjen i ferd med å dekkes av noe som ligner innlandsisen på Grønland.

Sympati kan jeg klare å føle, men det er en helt annen sak, og ikke tilstrekkelig om du skal være kontaktperson. En veldig god forklaring på dette fant jeg tilfeldig hos PP-tjenesten i Bærum:
Delingen av den andres følelse blir både mer intens og mer rettet mot den andre når en er empatisk enn når en forholder seg sympatisk. En holder da lettere den viktige og konsekvente konsentrasjonen om klientens perspektiv. Det er den andres følelse og ikke ens egen erfaring som er utgangspunktet for å forstå.

Dette lett egosentriske draget er ikke noe jeg er stolt av, og jeg har vært oppriktig i tvil om det er en normal reaksjon. Men så var det altså en deltager på møtet som sa ”Ja, akkurat slikt føler jeg det også.” Jeg trakk et stille lettelsens sukk, og tenke at det er det kanskje sånn vi reagerer alle sammen.
Så fort han hadde snakket ferdig var det imidlertid to andre som grep ordet så å si samtidig. De kjente seg absolutt ikke igjen. Snarere tvert i mot. Tanker om barnet de hadde mistet framkalte minst like sterke følelser nå som før. De mente (slik jeg tolket dem) at det var lettere å bli rørt til tårer over historier om andre tap nå, enn det hadde vært da deres egne opplevelser var ferske. Satt litt på spissen oppfattet jeg det som at det var først da de hadde fått egen sorg litt på avstand at det ble god plass til empati for andre.

Så forskjellige kan altså vi mennesker være! Da er det viktig å huske noe Steinar Ekvik fortalte i et fordrag jeg nylig hørte. Han sa at vi må vise raushet i møte med ulike måter å sørge på.
For det handler ikke om feil, bare om forskjeller, og det ene er ikke verre eller bedre enn det andre, det er bare annerledes.


Pappa, 14.10.06

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.