Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Livets lyse side

Jeg skriver nesten bestandig om triste ting på denne siden. Litt fordi det er lett å finne triste temaer å skrive om på en slik side, og litt fordi behovet for å skrive kanskje er størst når jeg er trist. Denne gangen skal jeg gjøre et unntak. Denne gangen skriver jeg for å fortelle at livet også kan være vidunderlig – selv for den som en gang har mistet et barn. Kanskje kan det være en trøst for dere som nettopp har mistet, og som akkurat nå føler at gleden har forlatt livet for alltid. Jeg følte det også slik en gang.

Han som har æren for at livet er så vidunderlig, er Viktorias lillebror. Nå er han halvannet år og har utviklet en umettelig nysgjerrighet på…kort sagt ALT. Med et fast grep rundt pekefingeren min, drar han meg med på oppdagelsesreiser på kryss og tvers, og det er et utrolig privilegium å få være med og gjenoppdage hvor fascinerende og forunderlig verden egentlig er.

En gang kan vi sitte og skru et par skruer inn og ut av en treplanke, igjen og igjen. Studere hvordan gjengene graver seg inn i treverket og kjenne hvordan skrujernet ligger i hånda. En annen gang kan vi sitte og studere en dørlås. Vri låseklakken inn og ut hundre ganger og lytte til klikket i låsen. Studere sammenhengen mellom vrideren på den ene siden, nøkleknippet som skrangler på den andre siden og låseklakken midt i mellom.

I dag har han lært å jakte fluer. Lillebror pekte ut en mens vi spiste frokost. Han følger den med en strak pekefinger mens han sier ”piiip”. Så lander flua, og i ren refleks klapper jeg sammen hendene rett over flua, slik jeg selv lærte en gang. Flua skremmes av lufttrykket, flyr opp og havner rett i skuddlinja. Min brå og uventede reaksjon får lillebror til å boble over av latter. Vi klapper noen ganger til begge to, med brå armbevegelser, og ler like hjertelig hver gang. Resten av dagen, så fort en flue viser seg, løper han etter, klapper i hendene og ler.

Det blir smått med fangst, men vi har det veldig moro og ler en masse. Og når jeg står der og ser ham le, tenker jeg det samme som jeg gjorde rett før Viktoria ble født. Det samme som flere lesere av disse sidene har sagt. Det samme som i blant har irritert meg, men nå tenker jeg det altså selv – igjen: ”Hvis jeg skulle miste ham, da hadde jeg ikke overlevd”. Det er nok ikke tilfelle, men akkurat nå føles det aldeles utenkelig å leve uten ham. Så til dere som jeg kanskje har irritert meg over en eller annen gang – unnskyld!


Pappa, 15.07.06

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.