Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

En plass framover i køen

Rett før påske døde faren min. Han rakk så vidt å fylle 67. Selv ble jeg 40 fjorten dager tidligere. Begge deler er hver for seg ting som kan gjøre en mann voksen over natta, og jeg føler det virkelig som jeg har rykket en plass framover i køen.

Mange har spurt hva jeg ”…eehh…mmm…har følt…” (ja, de fleste uttrykker seg omtrent sånn) i forbindelse med at faren min døde. Det skjedde jo ganske brått og uten forvarsel. Det er selvsagt trist, men like fullt noe jeg nesten umiddelbart aksepterte som forståelig og uunngåelig. Kanskje er det tapet av Viktoria som har gjort meg så forherdet og kynisk, men det er jo naturens gang at vi en gang skal følge foreldrene våre til graven.

Selvsagt kunne han fått enda noen år. Gjennomsnittsalderen for norske menn er jo 77 år, men jeg tror pappa rakk mer på de 67 han fikk enn veldig mange ellers rekker på 87. Han kastet på ingen måte bort livet sitt eller utsatte å realisere drømmene sine i påvente av en pensjonstilværelse som for hans del bare ble på et par uker. Han gjorde på en forbilledlig måte det han hadde lyst til og levde livet etter beste evne, frimodig og uten for mye av verken selvgodhet eller anger. Nå som han er borte, forstår jeg plutselig hvor mye av min egen livsfilosofi jeg antagelig lærte av ham.

På kransen fra oss barn og svigerbarn skrev vi ”Rolig og uredd viste du vei. Ba vi om hjelp sa du aldri nei. Med stolthet vil vi minnes deg”. Det føler jeg at jeg kan stå inne for. Det føltes nesten litt unormalt, men jeg gråt ikke etter at pappa døde. Det kan sikkert også ha sammenheng med Viktorias død, men det er ikke den viktigste årsaken. For så fort jeg tenker på pappa, så fylles tankene opp med beundring for alt han har gjort, takknemlighet for all hjelp han har gitt oss og glede over at jeg tror han hadde det ganske fint i mesteparten av sitt liv. Det blir rett og slett ikke mye plass igjen til sorg.

Pappa og jeg var egentlig ganske ulike, det tror jeg vi mente begge to. Vi hadde ikke så mange felles interesser, kanskje bortsett fra gleden over å gå i skauen, og gjorde ikke spesielt mye sammen da jeg var yngre. Sant og si kan jeg huske at han i blant kunne være ganske irriterende, men med årene forandret vi oss nok litt begge to og ble etter hvert veldig gode venner. Jeg merker allerede hvor uvant det er å ikke kunne spørre ham til råds om ting.

Det er vemodig at William aldri kommer til å bli ordentlig kjent med farfaren sin, men jeg skal forsøke å gi William et levende minne av ham, akkurat som med Viktoria. Til forskjell fra henne, så er det imidlertid så ufattelig mange flere historier å fortelle om en som har levd 24 485 ganger så lenge. Det er vel en av de tingene som gjør det tyngre å bære sorgen over et barn enn over en forelder.

Og så får jeg forsøke å bli en like god far for ham, som faren min var for meg….


Pappa, 31.05.06

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.