Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Fire år

Så har det gått fire hele år siden vi mistet Viktoria. Det føles utrolig lenge ut. Så lenge at jeg strever med å huske hvordan livet var før vi fikk henne…og mistet henne. Og så lenge at jeg er tilbøyelig til å ”friskmelde” meg selv og si at dette nå er noe som tilhører historien, noe som ikke lenger preger hver eneste time av dagen min.

Men det stemmer ikke helt. Jeg trenger bare å rette blikket mot en av bildene jeg har på kontorveggen og tillate meg selv å KJENNE PÅ hva bildet faktisk viser, så står tårene i øynene med en gang. At ikke tankene på Viktoria preger hver eneste time av dagen, skyldes bare at jeg har blitt så flink til å se bildene, se graven hennes eller høre sanger fra begravelsen UTEN å kjenne etter, uten å lukke den kontakten som skaper forbindelse mellom sanseinntrykkene og følelsene oppe i hjernen.

Det er dessuten ingen tvil om at tapet av Viktoria har medført uopprettelige forandringer i måten å tenke på. Når Viktorias lillebror krabber av sted i full fart og forsvinner rundt nærmeste hjørne, så tenker jeg ofte at ”Jeg håper vi får beholde ham lenge”. Det er liksom for mye å forlange at det skal være for bestandig.

Når han sitter foran meg, smiler og ser meg inn i øynene, tenker jeg i blant at ”Jeg håper jeg aldri behøver å forklare ham at han er veldig syk og at han aldri kommer til å feire bursdagen sin igjen”. Jeg kjenner jo flere som har vært nødt til å gjøre akkurat det.

Og veldig ofte tenker jeg på hvordan jeg skal kunne sikre ham en best mulig framtid, hvis jeg selv skulle dø før han blir voksen…uten at jeg har funnet en kjempebra løsning på det enda. Det er så forferdelig mange ting å ta hensyn til, så mye jeg bare kan gjette og så mye jeg tilsynelatende ikke har sjanse til å sikre.

Jeg håper dette virker fullstendig fremmed for alle som ikke har mistet barn, for det føles verken naturlig eller fornuftig for meg heller, men dette klarer jeg ikke å skru av eller la være å tenke på. Ikke enda i hvert fall. Så for å være ærlig, er jeg nok ganske preget av Viktorias død enda.


Pappa, 15.02.06

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.