Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Det folk ikke vet...

...har de ikke vondt av, sies det. For en stund siden fikk jeg greie på noe jeg ikke visste fra før, noe som gjorde vondt, og likevel er jeg glad det skjedde. For jeg er mer interessert i sannhet enn i sjelefred.

Helt siden Viktoria ble født, og døde, har vi hatt stor tillit til Sykehuset Østfold Fredrikstad, og akseptert forklaringene de har gitt når det gjelder omstendighetene som førte til at Viktoria døde. Mang en gang har jeg sagt ”Heldigvis var det ingen begikk noen feil de kan klandres for. Det fantes jo ingen indikasjon på hva som var i ferd med å skje, og de involverte gjorde alt som kunne gjøres.” Det har vært sannheten – min sannhet – fram til nå, men kanskje stemmer ikke dette likevel.

Legene på Riksen, de som har fulgt opp svangerskapet med William, har naturlig nok vært nysgjerrige på hva som skjedde ved forrige fødsel. Derfor tok vi med oss en kopi av journalen hennes på en av kontrollene. Legen bladde interessert i permen, men fikk et forskrekket uttrykk i ansiktet da han kom til utskriftene fra CTG og STAN målingene. Hun sa ikke så mye med en gang, bladde bare litt mer opphisset, mumlet noen klokkeslett, bladde enda mer og brast til slutt ut med ”Nei, dette var ille, dette var virkelig ille.”

Vi så litt uforstående på hverandre, og ble sikkert enda lenger i maska da hun plutselig spratt opp av stolen, gikk en runde på gulvet og sa ”Ja, dere må virkelig unnskylde meg, men jeg blir bare så frustrert når jeg ser slikt som dette.” Hun satte seg igjen, snurret permen rundt og pekte på CTG-utskriften som ble tatt da vi kom inn på fødeavdelingen. Kurven gikk fra kl. 6:47 til 7:15. ”Her er jo alt bra”, sa hun ”Dette er en normal kurve. Masse små hopp og sprett, selv om den stort sett holder seg rundt 135. Denne derimot...” Hun bladde litt framover og kom til en kurve som begynte kl. 10:50, ”...er ikke bra. Fortsatt ligger den rundt 135, men nå er den mye jevnere. Ingen småvariasjoner lenger. Og slik fortsetter det her, og her og her...” Hun bladde videre helt fram til 14:20, der streken plutselig forsvant mot null. Så vippet hun arkene tilbake igjen, plantet pekefingeren på kl. 10:50 og utbrøt ”For å si det rett ut, her dør barnet. Og det fortsetter det med i nesten fire timer uten at de gjør noen ting.” Så spratt hun på beina igjen, gikk en ny runde på gulvet og sukket høylydt ”Ja, jeg blir bare helt satt ut jeg altså, unnskyld meg. Hva var det egentlig vi skulle snakke om i dag?”

Jeg skal ikke referere resten av samtalen, men det ledet i hvert fall fram til at jeg samme dag sendte et brev til Fredrikstad og etterlyste en kopi av perinatalkomiteens konklusjon. Perinatalkomiteen er en gruppe som evaluerer alle unormale hendelser og kommer med uttalelser om hva som burde vært gjort annerledes. Jeg ante ikke at den fantes en gang.

Svaret vi fikk lød ”...saker som ble henvist til perinatalkomiteen var anonymisert slik at enkeltpasienter ikke blir diskutert, men kun hendelser og saker slik at man eventuelt etter dette kunne gjøre forandringer/forbedringer i tilsvarende saker. Det opplyses også om at perinatalkomiteen i 2002 ikke var i full funksjon slik den hadde vært tidligere. Det foreligger derfor dessverre ikke noe konklusjon fra en perinatalkomite.”

Like kloke altså. Det var ingen som hadde vurdert om ting kunne vært gjort annerledes eller bedre i saker som tilsvarte Viktorias tilfelle. I Tidsskrift for Norsk Gynekologisk Forening nr 2-2004, som jeg fant på nettet, sto det imidlertid at man våren 2004 hadde opprettet noe som ble kalt STAN referansegruppe på Rikshospitalet. Dit kunne leger fra hele landet sende STAN-utskrifter for å få dem vurdert. Jeg skrev derfor tilbake til SØF og ba om at Viktorias papirer måtte sendes til denne gruppen, og at vi ønsket en kopi av deres uttalelser.

For noen dager siden kom svar tilbake om at SØF på eget initiativ hadde sendt inn Viktorias papirer allerede i februar. De ventet fortsatt på svar, men lovte at vi også skulle få en kopi så snart det forelå. Og der står altså saken i dag. Vi venter i spenning, og i mellomtiden kverner spørsmålene i hodet. Ble viktige opplysninger oversett den skjebnesvangre februar-dagen i 2002? Manglet de som tok beslutningene erfaring med utstyret de brukte? Er all imøtekommenhet vi senere har blitt møtt med ekte eller et resultat av dårlig samvittighet? Hvorfor ble ikke omstendighetene rundt Viktorias fødsel gransket? Kunne man ikke...eller ville man ikke? Var det som skjedde et uhell, eller skyldtes det slurv? Har vi tilgitt folk uten å kjenne hele sannheten...eller burde man tilgi uansett, for sin egen skyld? Ingen blir lykkelig av å vite at skyldige går fri, men man blir heller ikke lykkeligere av å bære nag.

Vi må bare vente og se. Det eneste som er sikkert, er at historien om Viktoria ennå ikke er ferdig skrevet, og mye av det som er skrevet er kanskje modent for revisjon.


Pappa, 13.04.05

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.