Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Barn av det tjueførste århundre

Hva slags mennesker skaper vi som er foreldre i begynnelsen av det 21. århundre? Det spørsmålet slo ned i meg da jeg sto og ventet på bussen i morges. Klokka var halv sju og en bil hadde nettopp stoppet i busslommen. Døren på passasjersiden hadde stått på gløtt i et par minutter, det pågikk vel en avskjed der inne, og så hoppet hun ut, passasjeren, og bilen svingte ut på veien igjen og kjørte videre.
Jeg er råtten til å anslå alder, men hun var nok yngre enn min niese og jeg plasserte henne i andre- eller tredjeklasse. Nå sto hun der med et tankefullt ansiktsuttrykk og svingte litt med plastposen, før hun nølende snudde seg og begynte å gå oppover mot skolen, sakte og snirklete, på små menneskers vis. Hun har nok god tid, tenkte jeg. SFO eller hva det nå var som ventet henne, åpnet kanskje ikke før kvart på sju og det var ikke mer enn drøyt hundre meter opp til skolen.
Hun stoppet et par ganger og så seg tilbake, kanskje en smule mistenksomt, siden jeg så i hennes retning. Noen hadde nok lært henne at fremmede menn skal man passe seg for. Jeg stilte meg demonstrativt med ryggen til, flau på helt feil grunnlag. Det eneste jeg egentlig burde skammet meg over, var at jeg ikke hadde tilbydd meg å følge henne eller holde henne med selskap, men slikt gjør jo ikke en mann i det 21. århundre. Å vise så pass medmenneskelighet kunne resultert i fengsel og merket meg for livet, det tør jeg påstå uten snev av sarkasme.
Funderingene fulgte meg inn på bussen. Jeg lurte på hvilke leksjoner hun lærte denne tirsdags morgenen. Hun lærte vel i hvert fall at det er viktig å komme tidsnok til jobben, at du fint kan klare deg selv, bare du holder skarp utkikk og passer deg for fremmede, og at ingen vil tilby deg hjelp eller selskap, hvis du føler deg litt ensom og forlatt.
Det er lett å si at jeg sitter her med store idealer og liten grad av realisme. Samfunnet er jo slik i dag, at begge må arbeide fullt. Det er jo så dyrt å bo i Norge, ikke sant? Husprisene stiger hele tiden, bensinen koster nesten ti kroner (og det har den gjort i årevis) og brennevinet er dobbelt så dyrt som i utlandet! Ja, vi har sannelig litt å slite med, vi nordmenn. Uten barnetrygd, inntil 52 ukers fødselspermisjon og kontantstøtte måtte vi vel avskaffet barn helt og holdent. Det er nok viktig at vi lærer ungene våre å bli selvstendige og tøffe individer så tidlig som mulig, slik at de kan ha en sjanse til å overleve i denne jungelen.
OK, ble kanskje litt spydig det der. Jeg skjønner at det er en del som har det stramt her i landet også. Det er store forskjeller mellom fattig og rik i Norge. Men de forskjellene du ser i lommeboka, gjenspeiler seg sjelden i måten vi innretter livet vårt på. Selv vi rike oppfører seg som om hver eneste krone var livsviktig for vår evne til å overleve. Og i dagens Norge utgjør faktisk de jeg kaller ”vi rike” flertallet. Så jeg er ikke helt enig i at det må være sånn. Vi kan velge å følge ungene våre til SFO. Mange av oss kan til og med velge å komme til SFO en halv time etter at de har åpnet, men da må vi kanskje forsake DVD-spilleren, sydenferien eller nyeste modell kjøkken, bil eller mobiltelefon. Og hvem er i dag voksen nok til å frivillig gi avkall på noe av leketøyet sitt for å få litt mer tid med familien? Det er kanskje bare niåringene?


Pappa, 17.08.04

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.