Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

God grunn til ettertanke

Nylig så jeg en reportasje i en østlandsavis som ga meg god grunn til ettertanke, og det var ingen behagelig tankeprosess den satte i gang. Jeg fantaserer ofte om hvordan livet med Viktoria ville artet seg. Denne reportasjen handlet om en virkelig familie, med en levende ”Viktoria”, og hvordan livet deres hadde vært det siste året.
Jeg innså raskt at mine dagdrømmer nesten alltid handler om hvordan det ville gått hvis fødselen hadde forløpt helt uten komplikasjoner. Jeg tenker veldig sjelden på hvordan vi hadde hatt det hvis fødselen hadde gått som den gjorde, og Viktoria likevel hadde overlevd. Denne familien hadde fått omtrent samme diagnose som oss etter fødselen, og den eneste forskjellen var at deres datter fortsatt var i live.
Historien var ikke hyggelig lesning. Jenta til dette paret hadde blitt blind, men hun reagerte på lyd. Hun hadde ofte kramper og epilepsianfall, og kunne gråte flere timer i strekk. Hun klarte ikke å svelge, og måtte derfor mates gjennom en sonde ned i magesekken. På grunn av manglende svelgerefleks måtte munnen dessuten tømmes for spytt og slim med jevne mellomrom, for at hun ikke skulle bli kvalt. Foreldrene fortalte at de sov på skift, og at det ble så alt for lite tid til overs for jentas storebror. Kommunen hadde foreløpig ikke kunnet gi dem noen avlastning.
Etter å ha lest hele artikkelen to ganger, tenkte jeg ”Takk og pris…”, men lenger kom jeg ikke før samvittigheten stoppet meg. Jeg var på vei til å si inni meg ”…at Viktoria ikke behøver å oppleve dette”, men var det Viktoria eller meg selv jeg egentlig tenkte mest på? Visste jeg egentlig noe som helst om hva som ville vært best for henne? Finnes det en skjebne verre enn døden? Var det ikke bare mine egne følelser jeg egentlig ga uttrykk for? Var min tilsynelatende medfølelse bare dårlig kamuflert egoisme?
Dette er en forferdelig vanskelig tema, og det er nok ganske individuelt hvordan man forholder seg til så alvorlige spørsmål. Spesielt fordi veldig få av oss egentlig vet hva vi snakker om. De fleste av oss har jo kun erfaring med det ene av to mulige alternativer. De som får beholde barnet sitt, vet ikke akkurat hvordan det vil føles å miste det. Vi som mister, vet ikke akkurat hvordan livet ville oppleves om vi hadde fått beholde barnet vårt. Og ingen av oss vet hvordan det oppleves å dø.
Min umiddelbare tanke var altså at sorgen over å se Viktoria så sterkt handicappet, dag etter dag, måned etter måned, antagelig ville vært større enn sorgen over å ha mistet henne. Hva som hadde vært best for henne, sliter jeg imidlertid fortsatt med å bestemme meg for. Hvor mye av livet kan du gå glipp av, før resten oppleves som helt meningsløst? Det er alltid lett å si ”Nei, da hadde det sannelig vært bedre å få dø” når vi tenker på å bli syke, uføre og pleietrengende, men ville vi i realiteten valgt døden? Sannheten er vel at de fleste av oss ville klamret oss til livet så lenge som mulig. Eller hva mener du, hvis du ser deg rundt? Er det ikke bare når de fysiske eller psykiske smertene blir uuholdelige, at døden blir en fristelse?
Og hvem vet hvor mye smerte Viktoria ville følt hvis hun hadde fått leve? Føles det uutholdelig å være multihandicappet, hvis du aldri har opplevd noe alternativ? Jeg er sannelig ikke så sikker. Og jeg er heller ikke sikker på om det beste var at Viktoria fikk leve eller dø – hverken for min del eller hennes egen. Er du?

Pappa, 06.02.04

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.