Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

En lite brukt vei

En natt i romjula lå jeg våken. Jeg tenkte på det nye året og grudde meg. Jeg tenkte på vervet jeg hadde påtatt meg som sekretær i Østfold Lokallag av ”Vi som har et barn for lite”. Jeg tenkte på vervet som styremedlem i foreningens sentralstyre, og risikoen for å bli valgt til nesteleder på neste årsmøte. Jeg sukket og vred meg og angret på hele greiene. Hvorfor i huleste hadde jeg engasjert meg i foreningen på denne måten?
Jeg synes hele livet var et ork, og forsøkte å komme på hvorfor jeg hadde valgt å gjøre det enda mer komplisert ved å ta på meg en masse oppgaver jeg bare kunne takket nei til. Jeg bryr meg jo ikke om dette lenger, tenkte jeg. Alt engasjementet hadde blitt borte. Jeg har blitt immun og avstumpet, og følte meg som en skikkelig bedrager. Jeg skammet meg over løftene jeg hadde gitt og forventningene jeg hadde skapt, og ønsket at jeg kunne flykte fra alt sammen. Absolutt alt sammen. Jeg hadde ikke lyst til å drive med noen ting. Til slutt sovnet jeg likevel.
Neste dag fant jeg et gammelt nummer av Magasinet, med en artikkel om Siri Kalvig. Hun hadde nylig bestemt seg for å bli kristen, etter å ha lest M. Scott Pecks bok ”The road less travelled” (Veien til ditt skjulte jeg). Selv midt i depresjonen ble nysgjerrigheten vekket, og så fort jeg kom i nærheten av en telefonkontakt, koblet jeg meg på nettet for å søke etter litt informasjon om boka. På et nettsted fant jeg følgende sitater (fritt gjengitt fra engelsk):

”Livet ER vanskelig. Dette er en av de viktigste sannheter. Den er viktig fordi så fort vi aksepterer dette, betyr det ikke lenger så mye at livet er vanskelig. De fleste innser ikke dette. De sukker og stønner mer eller mindre høylytt, som om livet egentlig skulle vært lett og bekymringsløst, mens de må slite med store problemer.
Men hele livet er sammenhengende rekke av store og små problemer, og det er helt opp til oss selv hvordan vi vil møte dem. Med sukk, stønn og beklagelser, eller med vilje til å løse dem.
Det som gjør livet vanskelig, er at prosessen med å konfrontere og løse problemer er smertefull. Frykten for smerte gjør at de fleste av oss, i større eller mindre grad, forsøker å unngå problemene. Vi ignorerer dem, forsøker å glemme dem eller later som de ikke finnes. I blant går vi så langt som til å dope oss med mat, alkohol, narkotika eller andre ting for å døyve smerten og glemme problemene som skaper den. Denne tendensen til å ville unnvike smerte, framfor å lide oss i gjennom den, er basis for alle mentale lidelser.
Likevel er det hele prosessen med å konfrontere og løse problemer som gir livet dets mening. Det er bare i møtet med problemene at vi vokser mentalt og åndelig. Det som bringer smerte, bringer også lærdom.

Det sitatet har jeg tenkt på adskillige ganger i nyttårshelga og etterpå. Det har blitt en slags trylleformel for å holde depresjonen i sjakk. Når maktesløsheten trenger seg på og alt føles håpløst, gjentar jeg taktfast ”Livet ER vanskelig. Det er ikke unormalt å føle motgang. Det er jobben med å løse problemene som gir livet mening”. I boka finnes det visst nok også oppskrifter på hvordan man lettere skal kunne hanskes med problemene. Boka var utlånt på biblioteket, så jeg har ikke fått lest den enda, men det skal jeg. Jeg trenger de oppskriftene nå. Jeg trenger litt drahjelp for å fortsette å løse problemer og skape mening i livet. Viktorias 2-årsdag er bare en måned unna, og jeg synes ørkenvandringen min har vart mer enn lenge nok.


Pappa, 12.01.04

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.