Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Hva skal man (ikke) si?

Sorg er ikke noe morsomt tema. Derfor er det også et tema man nødig tyr til for å holde konversasjonen i gang, i hvert fall hvis man ikke sørger selv, for da kan det jo være godt å få "luftet ut". Å snakke om andres sorg er derimot ikke så enkelt. Før vi mistet Viktoria, var i hvert fall jeg altfor usikker, uvitende og egoistisk til å bringe temaet på bane hvis jeg traff andre som hadde mistet sine nærmeste. Det var rett og slett lettest å la være.

Derfor blir jeg desto mer imponert over de mennesker som tar kontakt og snakker om det, uten at de strengt tatt hadde trengt å gjøre det. Jeg traff noen i et selskap forleden, og de fortjener et kompliment for det de gjorde. Det samme, og i kanskje enda større grad, fortjener de av våre venner som tålmodig fortsetter å spørre hvordan det går med oss, selv om de sikkert kan svaret utenat nå. De forandrer seg jo ikke så fort som jeg hadde trodd, disse følelsene, og spesielt ikke de sidene av sorgen som det er lettest å snakke om. Men du verden så glad jeg er for at de fortsetter å spørre ! For det eneste jeg egentlig frykter, det eneste som virkelig kan såre meg, er at Viktoria tilsynelatende blir glemt.

Når det er sagt, bør jeg kanskje poengtere at det er enkelte ting man skal passe seg for å si også, for ikke alle utsagn passer like bra, og ikke alle mennesker tåler like mye. Det er vanskelig å gi noen generelle tips om hva som passer seg og ikke, for dette varierer sikkert mye fra person til person, men jeg deler gjerne med meg av mine synspunkter.

Positive utsagn

• Det beste noen kan si til meg er "Jeg tenker ofte på Viktoria. Det er så leit at hun ikke fikk leve. Tenk, nå hadde hun vært...måneder gammel !" Det signaliserer innlevelse og uttrykker omtrent de samme tankene jeg selv går med. Dessuten fokuserer det på Viktoria, den personen det faktisk er mest synd på, siden hun aldri fikk oppleve noe av dette livets gleder, og det viser at de ikke har glemt henne.
  
• "Hvordan går det med dere ?" er jo en nøytral klassiker, der vi selv kan velge fortsettelsen, alt etter hvilket humør vi er i. Husk det er ingen grunn til å være redd for å rippe opp i noe vondt. Det vonde er der hele tiden uansett, og vi er bare glade for en anledning til å snakke om det. Grav og spør, men husk å lytte til svarene.
  
• "Jeg kan jo ikke forestille meg hvordan det må være, men dere har det sikkert ikke så lett". Klart godtatt. Ingen som ikke selv har mistet et barn kan forestille seg hvordan det er, heldigvis, og lett er det jo absolutt ikke.
  
• "Synes dere det går noe framover ?" Greit nok, det går jo gjerne en del begge veier, i hvert fall foreløpig, men det er i hvert fall ikke farlig å spørre.

Det er dessuten helt greit å snakke ut om sine egne bekymringer. Selv om jeg føler at jeg har det verre enn de fleste, forventer jeg ikke at andre skal måle sin lykke/ulykke med min målestokk. Det ville vært helt urimelig, så de som klager til meg over egne unger som ikke sover om natta, behøver ikke å frykte at jeg skal glefse tilbake "Vær glad at du har noen !"Hvis man virkelig vil si noe fornuftig kan det være greit å forberede seg litt. Tenk på en person du er veldig glad i, og bruk et minutt på å kjenne etter hvordan du ville følt det hvis vedkommende døde. Da har du i hvert fall gjort et forsøk på å få tankene inn på rett spor, og sjansene for å si noe mindre bra er sterkt redusert. De fleste bommertene skyldes jo ren og skjær tankeløshet eller manglende vilje/evne til å forsøke å sette seg inn i situasjonen man snakker om.

Negative utsagn

• IKKE si "Det må jo ha vært en mening med det". Det er noe av det verste jeg hører. Hva skulle det vært ? Å spare henne for en skjebne verre enn døden ? Hva da med de som vokser opp til kreft, voldtekt og drap ? Trengtes det en ny harpespiller i "The Heavenly Allstars" ? Det burde en allmektig gud klart å fikse på en smidigere måte. Skulle vi foreldre "oppdras" til å kunne takle en annen og viktigere oppgave ? Kanskje, men jeg tar avstand fra bruken av dette virkemiddelet, uansett hvilket mål det måtte vært snakk om, og velger å tro at det hele faktisk er en ren og meningsløs tilfeldighet, selv om det i blant kan være tungt å svelge.
  
• "Dere er jo fortsatt unge og kan prøve igjen.". Ja, prøve kan man jo alltid, men sjansene for å lykkes, øker ikke akkurat med alderen, uansett kjønn. Dessuten hadde jeg ikke tenkt å "ta en Tellefsen", jeg ville gjerne sett alle barna mine konfirmert før jeg gikk av med pensjon. 
  
• "Dere får ikke dvele for mye ved det dere har mistet, men heller tenke framover og prøve å få flere barn". Slike utsagn kommer bare fra de aller mest innsikts- og innlevelsesløse, og til forskjell fra dem er vi heldigvis ikke mer ensporede enn at vi er i stand til å se både framover og bakover. Dessuten føles det som en degradering av Viktoria. Hun er liksom ikke like viktig som de vi kan få senere. Svært lite omtenksomt sagt !
  
• "Det var synd det måtte gå så langt, når dere likevel skulle miste henne. " Underforstått, det hadde vært bedre om hun hadde blitt en spontanabort. Helt feil ! Vi hadde nok hatt det mindre vondt da, men også mindre godt. Vi er tross alt veldig glad for hvert eneste sekund vi fikk ha henne, og ønsker ikke å glemme noe av det hun ga oss, hverken på godt eller vondt.
  
• "Dere er så sterke ! Jeg hadde aldri klart å gått igjennom noe sånt." Dette lyder jo tilsynelatende som et bra kompliment, men for oss fungerer det likevel dårlig. Vi føler oss ikke sterke, snarere tvert imot - vi føler oss direkte maktesløse, og vi hadde heller aldri klart dette, hvis vi ikke var nødt. Det finnes jo ikke noe alternativ ! Hvis det hadde vært snakk om en frivillig ting, f.eks. fallskjermhopping, så hadde komplimentet passet perfekt, men når det er noe uunngåelig, noe du hadde gjort hva som helst for å slippe, da blir det litt skjæring.

Man kan også være litt forsiktig med ting som "Jeg vet hvordan dere har det, jeg mistet jo min 75 år gamle ektemann for to år siden" Det er alltid vondt å miste noen man er glad i, men det er forskjell på å miste noen som har levd et langt og rikt liv, og å miste noen som aldri fikk se solen en eneste gang. Jeg mener i hvert fall at sammenligningen ikke er god.

Pappa, 15.07.02

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.