Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Viktoria fyller et halvt år

I dag er det nøyaktig 6 måneder siden Viktoria døde...og i går "feiret" vi halvtårsdagen hennes. Bare et lite lys på en liten grav, mens mamma og jeg sto og støttet hverandre under en paraply i regnværet. Det var ingen munter feiring, og jeg følte meg så utrolig gammel og motløs. Det er så tungt å finne motivasjon til å gjøre noe konstruktivt...Og tiden går så altfor fort ! Jeg har egentlig aldri vært redd for å bli gammel før, men nå... Tidligere har jeg alltid bekjent meg til noen strofer fra Pink Floyds "The great gig in the sky";

I"m not frightened of dying. Anytime will do, I don"t mind. Why should I be frightened of dying ? There"s no reason for it, you got to go sometime.

Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg hadde faktisk visse ting jeg hadde tenkt å rekke mens jeg var her, og plutselig virker sandhaugen i bunnen av timeglasset så veldig stor – nesten like stor som den på toppen !

Viktorias gravstein har endelig kommet på plass (du kan se den på "Bilder"-siden). Vi gruet oss litt til å se den. Vi hadde (som vanlig) bestemte meninger om hvordan den burde se ut, og var redd den ikke ville innfri forventningene, fordi ønskene våre kanskje ikke var så lette å realisere på stein. Heldigvis ble det ikke så verst. Ser at det er ting som kunne vært litt annerledes, men det er vel sånt som andre kanskje ikke vil tenke så mye på...håper jeg. Stjerneskuddet som motiv ble valgt fordi det symboliserer vår oppfatning av Viktoria; Et enestående og fascinerende lyspunkt i tilværelsen. Et lite, men altfor kortvarig mirakel, som etterlot oss i mørket.

Jeg har vel alltid vært litt fascinert av stjerneskudd. Selv om jeg ikke tror på noe overjordisk, har jeg alltid formulert et ønske i tankene hver gang jeg har sett et stjerneskudd. Det sies jo at slike ønsker skal bli oppfylt hvis vi bare ønsker hardt nok. Det har vært det samme ønsket hver gang i årevis nå, tilbake til en tid da tanken på å bli pappa var ganske fjern. Likevel ønsket jeg god helse for mine barn, hvis jeg noen gang fikk noen. Kanskje ønsket jeg ikke hardt nok...jeg har i hvert fall latt stjerneskuddene passere uten å ønske noe det siste halvåret.

På oppslagstavla på jobben henger det takkekort fra alle lykkelige foreldre som fikk både friske barn og en gave fra kollegaene da de ble foreldre. Det henger ikke noe bilde av Viktoria der. Hun fikk ingen gave og ingen annen oppmerksomhet eller. Sjefen ringte etter noen dager og uttrykte sin medfølelse, det var alt. Den "forglemmelsen" kan jeg leve med, men jeg misunner dem som med god samvittighet kunne henge et takkekort på tavla. Jeg skulle gjerne gjort det samme. Jenta mi fortjener jo den samme oppmerksomheten som dem ? Har nesten lurt på om jeg skulle gjøre det også og skrive "Takk til alle som husket meg da jeg ble født", men jeg har ikke vært tøff nok og nå begynner det nesten å bli for sent.

I blant, når jeg passerer den oppslagstavla, tenker jeg; "Om vi bare kunne byttet, bare en eneste dag". Tenk om jeg for en dag kunne kjent gleden over å være pappaen til en frisk og glad jente på 6 måneder ! Tenk om foreldrene til alle disse barna på oppslagstavla for en eneste dag kunne kjent hvor forferdelig tomt livet er, når det du ønsket deg mest av alt, ble tatt fra deg etter bare en dag... Jeg unner ingen å miste et barn og jeg oppfatter meg ikke som sadist, men jeg skulle likevel ønske de kunne opplevd den ene dagen. Litt fordi jeg er egoist og ønsker at de skal skjønne hvordan jeg har det, men også for at de, om mulig, skal sette enda mer pris på den gaven det er å ha friske, levende barn. I blant lurer jeg på om jeg hadde husket å være takknemlig nok selv, hvis ting hadde gått litt annerledes. 

Ja, er jeg takknemlig nok, selv med tanke på det faktiske utfallet ? Jeg er jo fortsatt blant den beste stilte titusendelen av verdens befolkning, har kone, jobb og helse i behold, mange gode venner og en hjelpsom familie. Ting kunne definitivt vært verre... det er bare så lett å glemme det, midt i sorgen og selvmedlidenheten.

Pappa, 13.08.02

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.