Svangerskapet

Fødselen

Livet

Begravelsen

Livet uten Viktoria

Bilder

Minner

Gjestebok

Linker

Om oss

Dikt

Awards

India


Melvin

Dette nettstedet ble sist oppdatert
12.02.2010

Glem ikke likhetene

Menn og kvinner sørger ulikt. "Forskning har vist…" leser jeg, i bøker og på internett. Kvinner snakker seg ut av sorgen, mens menn jobber seg ut av den. Kvinner sørger i fellesskap, menn sørger i ensomhet osv.
Men hvorfor?, tenker jeg. Det skrives det mindre om. Er det fordi vi er så forskjellig "innredet" i toppetasjen, eller er det fordi vi har blitt lært opp til å være forskjellige? Selv tror jeg mest på det siste. Kanskje fordi jeg ikke har opplevd min egen sorgprosess som typisk mannlig. Jeg har snakket og skrevet en del om min sorg. Det føltes i begynnelsen helt naturlig - inntil til jeg oppdaget hvor få andre menn som gjorde det samme.
Hvis jeg gjetter riktig, hvis forskjellene hovedsakelig er tillært og ikke biologisk betinget, bør man da fokusere så sterkt på dem? Bidrar ikke det bare til å forsterke dem? Det skapes nærmest en forventning til hvordan menn og kvinner "bør" sørge. Hva med å akseptere ulikhetene, men fokusere på likhetene? De finnes jo også.

Begge føler at de har mistet det kjæreste de har her i livet

Begge føler grenseløs avmakt og hjelpeløshet

Begge vil stå ansikt til ansikt med mennesker som ikke aner hvordan de skal forholde seg til dem

Begge vil bli nødt til å forholde seg til en masse ting man aldri har ofret en tanke; begravelsesritualer, trygdeordninger, sorggrupper etc.

Jeg benekter ikke at forskjellene finnes. Snarere tvert imot. Det finnes knapt to mennesker jeg har truffet, som sørger likt, men ulikhetene følger ikke nødvendigvis kjønn, alder eller andre fellestrekk. To tilsynelatende ganske like mennesker, kan sørge på svært ulike måter. Eller de kan sørge nesten likt. Statistikk vil sikkert vise at kjønn har betydning for hvordan vi sørger, men det er ikke poenget. Poenget er å ikke stirre seg blind på forskjellene.
Poenget er også å søke, og å dyrke, likhetene. Fokus på forskjellene er med på å skape aksept for "knuter på tråden" som følge av disse, føler jeg. Jeg leste nylig om hvordan det påvirker et forhold om man har et sterkt funksjonshemmet barn. I "normale" forhold svarte 80% at forholdet deres var OK, mens 10% sa at det enten var svært bra eller svært dårlig. Hos de med funksjonshemmet barn var fordelingen motsatt. En halvpart svarte at deres forhold var svært bra, den andre svarte svært dårlig. Jeg tror det å miste et barn virker litt på samme måten. Under press forsterkes mange følelser som ellers ligger og slumrer.
Da er det viktig å forsøke og fokusere på ting som kan holde forholdet sammen. Da er det viktig å akseptere at man kan ha sine ulikheter, men samtidig forsøke å finne noen fellesnevnere, noen områder der man føler og tenker ganske likt. Kanskje kan man snakke sammen, kanskje ikke. Kanskje kan man lage eller planlegge noe sammen - et minnealbum, en helt spesiell gravstein, en sang eller et web-sted. Kanskje kan man reise til steder som har spesiell betydning for både mor og far. Og kanskje, kanskje vil man finne den felles plattform som gjør at man kan takle prøvelsene som et par og ikke som to individer. Sorgen er i hvert fall mye lettere å bære når man kan bære den sammen med sin partner.
Mitt råd er altså; Akseptér at alle har sine ulikheter, men bruk aldri disse ulikhetene som et påskudd for å rømme fra sorgen eller fra hverandre. Sorg må bearbeides. Forhold må kontinuerlig pleies for å fungere. Forhold som fungerte før katastrofen, kan også fungere etterpå. Som i alle forhold, enten det er mellom kvinne og mann, eller mellom supermakter, kreves det bare dette; Litt toleranse og kommunikasjon.

Pappa, 05.01.03

© 2002-2008 - Tina og Ole Dahl - All tekst og alle bilder på dette nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Kopiering og bruk av dette materialet er bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med rettighetshaverne.